…. To be me… Men det er egentlig bare fordi jeg er så gjennomført dum at jeg nesten synes det er litt flaut å inrømme det her jeg sitter…

Du får meg til å le… Du får meg til tro på meg selv, og du får meg til å føle meg bra… Og alikevel skyver jeg deg bort så fort  jeg føler det blir for seriøst… Ikke klar liksom… FAEN!

Jeg reiste hjem fra festen alene i dag… Jeg kunne gjøre som jeg ville… Det her jeg sagt til deg! Nå gav du etter… Skjønte sikkert at det ikke var så mye du kunne gjøre…

Jeg hadde egentlig bare ETT mål – litt snurt over at du ikke ble med meg. Og det målet kunne jeg nådd… Bare så du vet det… Han var ikke vanskelig, liksom… Og du vet hva jeg har sagt før…

Og når jeg stod der da… Men han… Alene på kjøkkenet…. Så var det bare EN ting jeg kunne tenke på… Og det var deg. Konstant… Nå er jeg hjemme. Alene. Og er livredd for at jeg egentlig satt inn nådestøtet i dag. At jeg bare ødela alt. At min frykt for å gå videre i livet har skremt vekk den personen jeg trenger for å komme meg opp og frem….

Jeg beklager… Virkelig… Vær så snill å tilgi meg… Jeg vil at du skal komme hjem…

Til far: du har gitt meg den beste tiden i mitt liv. Du kommer alltid til å være en del av meg, fordi den jeg er nå er jeg blitt på grunn av deg. Nå har det gått ett halvt år, og jeg har hele tiden følt at jeg ikke ville ha noen andre etter deg… Men kanskje jeg ER klar?! Kanskje jeg bare lurer meg selv? Jeg tror muligens det er på tide at jeg tar sjansen… Om jeg fremdeles har mulighet… Jeg kommer alltid til å være litt ekstra gla i deg… Og jeg kommer nok alltid til å trenge deg litt…

Jepp – jeg er full og elendig… Men er det ikke da sannheten som oftest kommer frem?

Over og ut…

PS: JA, Irmelinn og Lillian… Dere hadde rett dere…. :p