Jeg vet dere har hørt lite fra meg i det siste… På en måte har jeg dårlig samvittighet, på en annen måte ikke…

Jeg har over femten bloggutkast liggende som jeg ikke har fått meg til å sende i trykken… Hverdagen har til tider vert vanskelig nok å takle om jeg ikke skal tåle drittet fra de som ikke har noe til overs for at jeg legger livet mitt ut på display. Feigt? JA… Men jeg har trengt pausen…

Jeg kan liksom ikke love at jeg skal bli flinkere heller… Jeg mangler ALL inspirasjon til å skrive nå, og bruker heller tid til andre ting… Men nå er jeg i allefall sterk nok til å bli dømt

Dette skulle ut for en uke siden, men det ble ikke sånn… Men nå ser jeg litt anderledes på ting, og de mørke dagene jeg har skyldes ikke lenger Steffen, livet som var og livet som kunne vært… Men dere skal få denne… Fordi jeg vil kunne ha muligheten selv til å huske hvordan det var om jeg noen gang står forran samme valget igjen…

Brutte Løfter…

Bare tanken på å dele vonde minner og brutte løfter med omverden er nok til at jeg ikke orker å åpne skriveprogrammet engang… Dramatiske bølgedaler som veksler mellom topp og bunn der jeg øverst er sterk og klarer meg selv, mens nederst er verdiløs, ubrukelig og uappetittelig… Det tar på. Nattens stillhet er værst… Jeg hører kun mine egne hjerteslag – kun min egen pust… Ingen som vrir seg i søvne vedsiden av meg og gir meg tryggheten og roen som jeg sårt trenger for å slippe taket og la drømmene overta…

Det har gått to uker nå. Og selv om det mørket etterhvert begynner å gi slipp er det fremdeles vondt å inrømme hvor naiv jeg har vert. Hvor dumdristig det hele var. Følelsen av å ha blitt lurt sniker seg innunder huden, og til tider er jeg sikker på at det ikke finnes en sjel igjen i verden jeg kan stole på. Reaksjonene har ikke hjulpet… Fristelsen til å gjøre meg fullstendig utilgjengelig for omverden har vert stor, men jeg vet at den eneste måten å få livet mitt tilbake på er å bite tennene sammen og ta imot det som kommer min vei!

Jobben har brutalt revet meg tilbake til hverdagens forpliktelser, men samtidig vert ett kjærkomment fristed som hindrer hele verden i å falle sammen. Jeg skylder dere så mye…

Venner jeg ikke trodde fantes har børstet støv av gamle broer og gitt meg ett lys i en ellers grå hverdag. Tvunget til å ha det så morro at jeg til slutt tror på det selv. Evig takknemlig!

Frykten for å aldri skulle finne den som hører hjemme i livet mitt vaker i overflaten, men jeg vet innerst inne at jeg har god tid… Men hvordan lar man noen slippe inn når det eneste man har lært av elendigheten er at hjertet kun kan knuses om man holder det i hånden?

GTI’en er nesten klar nå… Kvelder med skjult terapi i en oppgave som skal utføres. Følelse av mestring, og ett tydelig resultat gir meg ny giv!

Jeg har strevet med å passe inn i ett univers som ikke er laget for meg og som jeg ikke forstår, selv om jeg har blitt tatt i mot med aldri så åpne armer… Prøvd, feilet og lært. Jeg gjør aldri den tabben igjen… Nå skal jeg tilbake til mitt eget. Til meg! Tilbake til en verden som vet jeg hører hjemme!

Takk til alle dere som har spilt både små og store roller… Alle ord har hjulpet. Alle øyeblikk, alle berøringer. Jeg er fri og grusom. Og ved nærmere ettertanke finnes det ikke noe riktigere for en ung ulvinne! Jeg må bare klare å tro på det hver dag, hver kveld og hvert eneste øyeblikk i ensomhet…