Archive for January, 2009

Måtte på utrykning i dag – en luring som har most litt hjullager og bremser og sånn… Så da måtte jeg avgårde og finne deler til mekkisen.
Skreiv en time overtid, og tok meg en kopp kaffi og en røyk… Kjekt å være på jobb når man ikke er på jobb

Etterpå tok jeg meg ei stripe ut til Tåmmen, som har blitt X-Box junkie, og har sitti i samma stillinga i ca hele dag:

Nå prøver jeg å skaffe ventiltettninger til Andrè – som jeg forøvrig traff på Hydroen i går etter å ikke ha sett han på EVIGHETER! Det er ikke så lett klokka halv åtte en lørdags kveld… Spesielt ikke til en Chevy 355 motor…

Så skal jeg gjøre meg klar til vors hos Mr. Sjefshenning + tøtte… og etterpå blir det TURBO STIPEND konsert på Ricks \m/

SKÅL kara!

Theme: Avfallshåndtering

Soundtrack: Hellbillies – Ei Krasafaren Steinbu

Quote: "Olje for seg og kjølevæske for seg… Hvem vil sortere kjølevæska med olje i?"

… Har mye morro på jobben for tiden… Er vel ikke til å stikke under en stol at brorparten av verkstedet ikke er særlig begeistra for de nye ISO kravene, som forøvrig går ut på å sortere avfall som om det skulle være det eneste som forhindrer jorden i å implodere sporenstreks!
Verkstedet ser ut som en blanding mellom luftegården i Bergen Kretsfengsel og en nyutbygget miljøstasjon – med overivrige miljøpoliti-aspiranter rundt hvert ett hjørne og i hver en krok!
… Det som tidligere var en enkel oppgave ligner nå mer på finalerunden i vil du bli millionær!

Skal kaffi-engangskoppene i:
A: Plastavfall
B: Restavfall
C: Oljebefengt avfall
D: Den store blå dunken på verkstedet som vi alltid har kastet ALT i

Det riktige svaret er avhengig av om koppen er brukt til:
A: Vann
B: Kaffi
C: Olje
D: Diesel

… Ring en venn!

Sambo tok med seg reaksjonsstagene til 200′en på jobben i dag så vi kunne få bytta til poly-foringer. De gamle originalforingene som sto i hadde sett sine beste dager, og skrek etter å bli erstattet av en oppgradering.
Dritet måtte presses ut, men heldigvis har vi hydraulisk en-milliard-tonns-presse på jobben!!! Ska det være lastebil, så ska det være STORT! DET kaller vi ISO!

Dagens blogg fant jeg på VG Bloggen. Trykk på bildet under for redirecting.

Nå skal jeg følge fast rutine; Drikke sovecideren min og krype i køyen.

Speed-Update:

- "Prosjektet" mitt har tatt ett skritt nærmere virkeligheten, og vil mest sannsynlig bli realisert om ikke så alt for lenge.
- Det er mulig 10 mnd på Solborg FHS blir byttet ut med 3-6 mnd på språkkurs i Miami.
- Microsoft OneNote i Microsoft Office 2007 pakken er ett GENIALT program for rotehoder som meg!

Nattis

Theme: Uredd

Soundtrack: Metallica – Carpe Diem, Baby

Quote: "Hvor mange tilitersdunker med kaffi drikker du egentlig for dagen…?!"

… Det har jeg sagt mange ganger! Det er det jeg sier når jeg rettferdiggjør at jeg er ute til langt på natt når jeg skal på jobben dagen etter… Eller hvis jeg bruker de siste hundre kronene mine på alkohol for å drække med gjengen en lørdag i stedenfor å kjøpe frokost, oppvaskepulver eller bensin…

Det er drit innimellom… MYE drit… I dag har det gått opp for meg at jeg alt for lett lar faenskapet overta, og mister fokusen på det som redder meg fra grøfta…

Bil er fint når man skal tenke på ting! Bilen er min tenkeplass har jeg finni ut… tror jeg hadde hatt mye spennende å skrive om hvis jeg hadde hatt lappisen med meg i bilen… Kanskje jeg må ha en 10" Advent som jeg kan ha med meg over alt?!

Jeg gleder meg… Det er mye bra som skal skje

Theme: Selvinnsikt

Soundtrack: Nightwish – Nemo

Quote: "Da e faen meg heilt utrulig ka du egentli tåle!"

Vil begynne dagens med en liten takk til mekanikergutta mine – og flere av dem som tråkker i hælene på meg daglig, og maser om bestillingstider og hastejobber!
Dere gjør så vanvittig mye uten å vite det… Dere er uerstattelige! Dere hjelper meg med å holde motet oppe og gå for gull!

Var en tøff økt på jobb i dag… "Eikepe" var i Råde, og alle Scania-eiere i Bergen og omkrets ville ha deler SAMMTIDIG!
Etter Sju timer hardkjør ble jeg invilget en times pause før det var klart for fire timer overtid i form av møte… gørr!

Har – etter stor inspirasjon fra tøsa – fått for meg ett nytt prosjekt (som skal forbli i all stillhet en liten stund) som jeg såvidt driver å forsker litt på… får se hva svar jeg får i morgen, og om jeg har tid/ork til å sette i geng!

Hadde meg en tur innom HegeSH’s Blogg i dag og fikk meg ett skikkelig sjokk!!! Trur du ikke tøsa har promotert meg på bloggen sin da?! Angst og flauhet er to av MANGE følelser som umiddelbart tok seg ett hallingkast i magen min… En ting er at jeg poster livsstilsinnlegget mitt på min egen blogg… den er det jo nesten ingen som leser… Men tøsa har ett par treff om dagen – for å si det sånn – og jeg fikk skikkelig skrekken for at "feil folk" skulle få innsikt i mine dypeste laster… Men hva har jeg egentlig å skamme meg over?! Frykten skal overvinnes, og dem som vil lese får bare lese, og nåde dem om dem dømmer meg!

TAKK – tøsa – for at du er der og støtter meg Det er GODT å ha noen som vet hvordan det er i de mørkeste og dypeste kroker av selvtilliten!

Klikk på bildet for å lese innlegget

Har forresten bestilt meg en Logitech Harmony 885 – Gleder meg som ett BARN til jeg får den

Nå er det sovecider og nattinatt

"Du vet ikke hvordan det er – du har jo ikke noe problem med å skli inn i ett hvilket som helst plagg"

Dette fikk jeg slengt i trynet for en stund tilbake… En litt fyldig venninne av meg som prøvde å finne klær til en festlig anledning – uten hell… Etter å ha trålt samtlige klesbutikker som var å finne innen en radius på 5 km (føltes det som) var jeg dum nok til svare på en av klagene hennes mot dagens moteindustri med; "ja, det er ett mareritt".

… jeg føler det fremdeles sånn.. Inntil nå nylig har klær vert min største skrekk. Har de min størrelse? Finnes det noe som passer til meg? Tenke seg at det henger igjen fremdeles etter SÅ mange år?!

Jeg har lest mange innlegg om folk som har endret livsstil… som har nådd sine mål… den lykkelige slutten osv. Jeg tenkte jeg skulle skrive om den mørke siden av store vekttap. Det psykiske, fikseringen, tankene om mat som ALLTID kverner rundt i bakhodet…

Jeg var lubben som barn… Kanskje litt mer enn bare lubben – men først på barneskolen begynte det å plage meg. Først da fikk jeg kommentarene. Som ett resultat av det var jeg innen ungdomsskolen blitt sky og sjenert… Jeg var flink til å skjule det, men sleit voldsomt med å konsentrere meg i store forsamlinger – hele tiden livredd for at noen lo av meg, skulle kommentere meg eller bare i det hele tatt legge merke til meg.
Heldigvis begynte valpefettet å forsvinne og i løpet av ungdomsskolen vokste selvtilliten og jeg ble mer utadvent, fikk meg nye venner og var med på ALT!

Men da jeg flytta hjemmefra som søttenåring for å gå på videregående gikk jeg på den smellen som MANGE går på. Plutselig skulle jeg jo regulere kostholdet mitt selv?! Det ble en matfest med pizza, burgere, overdådige middager, snopekvelder og konstant småspising. Kiloene raste på, helt uten at jeg merket det selv. Det var omtrent som å bare vokne opp en dag og innse at man var blitt feit… nesten over natta! Hva i helvette skjedde?!

Jeg ble innelukket og isolerte meg fullstendig fra verden. Jeg var aldri på byn, aldri på fest og følte meg aldri bra…

2005 – Lærling på Volvo Lastebiler. Jeg var SUPERNERVØS for den første dagen. Hva kom folk til å tenke om meg? hva kom de til å si?
Garderoben min den gangen besto av kun juggebukser, college-gensere og store T-Skjorter. Det meste i str. XL og XXL.
Shopping var en NØDVENDIGHET før jeg skulle begynne på en respektert arbeidsplass… Den første dongribuksen jeg kjøpte meg siden jeg var søtten år var stor som ett telt og tallene på merkelappen slo i mot meg i det jeg etter ett par minutters kamp ENDELIG fikk igjen buksesmekken. Str 46!

Jeg fortsatte å spise… Satt hjemme alltid og gjorde ingenting. Ville ikke ut. Ville ikke treffe folk.
En tur på IKEA fikk meg nesten på gråten. Det var første gang jeg gikk på vekten på to år. 96 kg jevnt fordelt på 166 cm.

Din BMI (Body Mass Index) er 34,84 og det innebærer at du er overvektig. Du bør av medisinske grunner gå ned minst ti prosent i vekt. Det kan kjennes strevsomt – men er ikke på noen måte umulig.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde… Jeg satt hjemme en lørdags natt og så på TVshop. Daværende sambo var på jobb, og jeg hadde fint lite å ta meg til. Plutselig dukket Winsor Pilates opp på skjermen. Hjemmetrenings-DVD. I et øyeblikks mental ustand bestilte jeg den. 519,- kr som skulle forandre livet mitt!

To dager før julaften 2005 begynte jeg med daglig 20 minutters trening og lavkarbo kosthold. Kun Søndagene var fridag. Det fantes ingen unnskyldning for å la være. Hvor jeg fikk den pluselige motivasjonen fra vet jeg ennå ikke…

Jeg sprakk flere ganger. Søkte til sjokolade og chips de dagene jeg følte meg jævligst. Følte meg jævelig fordi jeg sprakk. ALT var jævelig. Etter en måned lærte jeg om Sukkeravhengighet. AHA-opplevelsen var så stor som jeg aldri har opplevd før. Jeg kuttet sukker TVERT! Alt snop ble ryddet ut av skapet og gikk rett i bosset. Daværende sambo fikk streng beskjed om at alt godis han måtte ønske skulle fortæres før han satt sin fot i leiligheten. Jeg ville ikke se det, ikke høre om det og rett og slett ikke tenke på det! Jeg sleit i tre uker… og plutselig var det bare borte… Det var da ting virkelig begynte å ta seg opp… Kosthold og trening ble som en fiksering, en religion for meg… Og etterhvert som kiloene forsvant ble jeg bare mer og mer lykkelig… omtrent paralellt som jeg ble strengere og strengere med meg selv.

Søndagsmiddagene jeg egentlig skulle unne meg begynte jeg å utsette. Fikk så innmari dårlig samvittiget av å ikke følge dietten – følte meg så bra hver gang jeg greide å skippe pastamiddagen og heller spise wok eller salat. Alltid nøye oppmålte porsjoner. Jeg lagde aldri mer enn nøyaktig så mye jeg skulle ha. Det var den eneste måten å håndtere spisetrangen min på. Jeg tenkte på mat 24 timer i døgnet. Hvor lenge er det igjen til neste måltid? Hvor mye skal jeg spise da?

Når jeg gikk på butikken sjekket jeg næringsinnholdet i alt jeg kjøpte. Ingenting skulle inneholde for mye karbo eller fett. Da greide jeg ikke få meg til å spise det.

Jeg registrerte meg på Vekten.no. En brukerprofil der du enkelt loggførte vekten din dag for dag. Det var helt utrolig hvor fort de første ti kiloene forsvant. Jeg var overlykkelig! Jeg skulle belønne meg selv med en karbomiddag. Favoritten min; Ravioli med ostesaus og bacon.
Jeg spiste en porsjon, og bestemte meg for at det var nok. Så tok spisetrangen over… jeg spiste som besatt! Først da det var tomt gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort. En middag som hadde vert nok til tre voksne mennesker var som blåst bort. Jeg var dårlig i flere dager. Den dårlige samvittigheten hang over meg som en svart sky og jeg skippet måltider for å "ta igjen". Jeg lovet meg selv å ALDRI spise sånn igjen!

April 2006 ble jeg syk. Mononucleose, eller kyssesyken om du vil. Legen gav meg beskjed om at det mest sannsynlig var utløst av stress… Da veide jeg 65 kilo. Streng beskjed fra legen om å ikke trene. Ikke få puls. Ikke vær aktiv. Jeg var livredd! Jeg hadde mine faste rutiner. Rutiner jeg TRENGTE!!! Jeg var deprimert i ukesvis. Turte ikke spise. Livredd for at jeg kom til å bli feit igjen. Det tok måneder før jeg endelig begynte å spise normalt… og sakte men sikkert skled jeg over i kostholdet jeg hatet, og som jeg egentlig hadde lagt på hyllen for godt. Etterhvert greide jeg å slutte å tenke på det. Men jeg veide meg heller aldri lenger. Turte ikke…

I mellom da og nå har jeg hatt sporadiske perioder med trening og kosthold. Men har alltid ramla tilbake til "gamle vaner". Og selv da – så lenge etter – kjenner jeg skammen skylle innover meg når jeg spiser "Nei-mat" eller MER mat enn det jeg burde…

I Januar 2008 veide jeg 68 kilo… takk gud for økt forbrenning, og det faktum at magesekken min sikkert hadde krympa inn til normalstørrelse iløpet av den harde diettperioden jeg hadde. Hvis ikke hadde jeg sikkert vert ett fjell igjen nå.
Men jeg merket at mistrivselen kom tilbake… Jeg var i dårlig form, og følte meg regelrett ekkel. Visste aldri hva jeg skulle ha på meg når jeg skulle ut, for jeg følte meg like jævelig i alt… Måtte hele tiden fortelle meg selv at jeg måtte ta meg sammen… veide jo nesten 30 kg mindre enn det jeg gjorde i begynnelsen… hva skulle JEG ha dårlig selvtillit for? … Men det hjalp sjeldent…

Litt utpå året 2008 var det ikke bare selvtilliten som var vond etter overspising på karbomiddag… Kroppen var også vond. Jeg ble dårlig, slapp, sliten… Konsekvent begynte jeg å kutte ut all mat som fikk meg til å føle meg ille. Og litt etter litt kom jeg meg. Men resultatet var at jeg nesten ikke spiste… Hadde ikke lyst på mat. Visste jeg ble dårlig av det. Vekten raste nedover, og da jeg bikket under 60 kg følte jeg meg helt topp! Da jeg datt ned i 56 begynte jeg å bli engstelig… hva foregikk egentlig?

I September begynte jeg å søke etter informasjon om Cøliaki – etter tips fra en arbeidskollega. Alt stemte… alle brikkene falt på plass! Jeg følte en lettelse over å endelig kunne nekte meg selv kaker, pasta og pizza med en god unnskyldning; jeg tåler det ikke!

Bottom line

Jeg er stolt, glad og fornøyd med at jeg den dag i dag veier 40 kg mindre enn det jeg gjorde… Og de fleste dager føler jeg meg BRA! Det finnes ingen tvil om at jeg trengte å kvitte meg med en del kilo… Men det finnes en bakside av medaljen…

Livet mitt er fortsatt basert på mat, og hadde det ikke vert for at jeg vet såpass mye at kroppen min MÅ ha mat, så hadde jeg sikkert endt opp på statestikken over spiseforstyrrelser. At jeg har ett forskrudd forhold til mat er det ingen tvil om, men jeg gir kroppen min det jeg VET den trenger! Det er nok også derfor jeg har greid å stabilisere meg på 56 kg… I faktisk opptil flere måneder nå! Jeg VET at jeg ikke burde gå ned mer, jeg VET at jeg ikke må spise mindre… derfor greier jeg det… Heldigvis tvinger cøliakien meg til å ha ett sunt kosthold, om ikke annet.

Jeg har fremdeles dager jeg ser meg selv i speilet og ser den "gamle" meg… Men heldigvis har jeg flest dager jeg er fornøyd med hva jeg har oppnådd og hvordan jeg ser ut.

Dessverre henger samvittigheten og matfikseringen igjen… Jeg har kommet så langt at jeg kan dytte i meg omlag 100g sjokolade uten å få alt for dårlig samvittighet… Men problemet ligger vel helst i at jeg aldri greier å stoppe etter 100g… Jeg kan uten videre problemer trykke innpå en hel XL Favoritter pose fra Nidar, og fremdeles ha lyst på mer.
Jeg må fremdeles lage nøyaktig oppmålte porsjoner til frokost, lunch, middag og kvelds for å ikke overspise.
Jeg er fremdeles engstelig hver gang vi er på besøk eller reiser på tur for at jeg ikke skal greie å holde meg.
Jeg kan sitte gjennom ett helt kaffibesøk på flere timer, og konstant vurdere om jeg skal tørre å ta den ENE sjokoladebiten… Konstant ha lyst på noe søtt… Konstant lure på om jeg greier å stoppe meg selv om jeg først begynner… Erfaring viser at det greier jeg IKKE!

Det er ofte tungt og slitsomt å holde på slik… Og hadde det ikke vert for en fantastisk samboer og gode venner hadde jeg nok vert langt nede nå.

Gleden kommer i små doser; de gangene jeg handler klær og faktisk finner størrelser som passer meg uten å gå på spesialbutikker, eller de gangene jeg får positive kommentarer av kunder, medarbeidere, sambo eller folk på byn…

Slankingen har til en viss grad ødelagt meg, men jeg tror det hadde vert værre om jeg holdt på det kostholdet og de rutinene jeg hadde. Ikke bare for fysikken, men også for mentaliteten… Den dag i dag er jeg utadvent, lever livet og har det gøy… Det er noe jeg ALDRI hadde trodd for fire år siden…

Så til alle dere der ute som har greid å ta initiativet, som er nær å nå målet, og som tenker "bare litt til"; BRUK HODET! Det er så utrolig lett å komme inn i en ond sirkel… Og det farlige er at du ikke merker det selv… Det tok meg lang tid å innse at jeg har ett problem – og kun fordi jeg har insett det ungår jeg å forværre det…